Jeg har blitt mobbet - min historie! (sandraHaugesittliv)

Jeg har blitt mobbet - min historie!



Det finnes mange måter å mobbe på, men ingenting er som å bli mobbet psykisk. 

Mobbing er kanskje det mest sårbare og vanskeligste teamet jeg kan snakke / skrive om. Det er ikke noe man bare kan le bort, det er så følelsesladet og nært. 

Faktisk så har jeg veldig blandende følelser når det kommer til dette teamet, mobbing. Jeg kan bli sint, jeg kan bli lei meg eller innelukket. For litt siden ble jeg invitert på 10 års jubileum med klassen fra barneskolen, dette har fått meg til å tenke tilbake på barndommen og måten jeg og noen andre i klassen ble behandlet på. En del av meg har kjempe lyst til å dra, en annen del av meg vil heller bli begravd levende enn å dra. 

Grunnen til at jeg vil dra, er for å se hvordan personene i klassen er blitt. Har de forandret seg? Hvordan er stemningen idag? Hva driver de med osv. 

Grunnen til at jeg ikke vil dra, er fordi de er en refleksjon av den verste tiden av livet mitt. Det blir som et møte med fortiden. Jeg tror faktisk ikke at de er klar over hvor forferdelig jeg hadde det i den perioden, det er det ingen som er! 

Jeg gren aldri på skolen, jeg viste sjelden følelser, isåfall var det sinne. Jeg husker dere trodde jeg var skoleflink, det var jeg ikke. Jeg turde ikke å rekke opp hånden i klassen, fordi jeg var så usikker på meg selv. Jeg satt og latet som jeg gjorde skoleoppgaver, jeg hadde ingen anelse om hva jeg drev med. Jeg satt også inne i friminuttene, jeg gikk ikke ut. Jeg latet som jeg gjorde oppgaver da også! Hvorfor? Fordi jeg visste hva som ventet meg i skolegården, baksnakking, utestenging, stygge ord og usikkerhet. Jeg valgte å sitte inne, tenke på alle mulige måter å avslutte livet mitt på. 

 



  Foreldre kan hindre mobbing

Som mor selv så tenker jeg ofte på hvor viktig del av fremtiden vi foreldre er. 

Barna ser opp til oss, leser energien vår og fanger opp (+- )90 % av alt vi sier og gjør.

Idag var jeg borti en situasjon som virkelig fikk det til å koke på innsiden. Inger og jeg tok med ungene på tivoli på Os tidligere idag. Ungene hadde så lyst til å skli i hoppeslottet, det fikk de lov til. Sønnen min på 2,5 år ville også hoppe. Han var den yngste av ungene som var der inne. Foreldrene fikk ikke lov til å bli med i hoppslottet. Da det var smale trappetrinn (ca 20 cm) så ble det en utfordring for sønnen min å gå opp alene. Utenfor slottet stod søsteren min og jeg å heiet han opp trappene. Han kom seg opp og var superstolt over seg selv, vi var også kjempe stolt. For en motorisk bra trening for han. Han og Nathalie seilte ned sammen og var kjempe glad. De ville prøve flere ganger. 2 gangen sønnen min skulle opp, kom 2 eldrejenter og prøvde å presse seg forbi sønnen min på 2 år, trappene var alt for smale til at det var plass til 2 barn å gå opp samtidig. I det jentene prøver å komme seg forbi, hører jeg moren deres rope til de: "bare spring forbi han". Jeg kjente irritasjonen spre seg i hele kroppen og måtte virkelig bite tennene sammen for å ikke si noe jeg kom til å angre på. Det endte med at gutten min sklei baklengs ned trappene for at de presset jeg forbi. Inger og jeg gir beskjed til jentene på en fin måte at de må gå en og en så ingen detter ned. Inger foreslo at de kunne hjelpe sønnen min opp, det forslaget falt ikke i god jord hos jentene. Sønnen min ble usikker, og slet virkelig med å komme seg opp trappene. Da de skulle seile for 3 gang uten at sønnen min var kommet seg opp trappene, dro en av jentene han i foten for at han skulle skli ned. Da ga jeg klar beskjed til jentene at SLIK VILLE JEG IKKE SE og at de måtte vente på tur!! Moren stod der bare og fortsatte å si til jentene sine at de måtte bare gå forbi han. 

Personalet grep inn i situasjonen!

De som jobbet med hoppeslottet ba moren komme bort og forklarte henne at det IKKE var plass til 2 unger i trappene. De sa også at hun ikke måtte be de gå forbi han når de så han slet og at de måtte vente på tur. Svaret til moren var som følger: " De er nå bare barn!" Jeg klarte ikke å dy meg, jeg svarte: Dette er en fin anledning til å lære barna å vente på tur!! Årh, jeg var så sint. Husker jeg tenkte: Ikke rart det er mobbing i verden! 

Det hele endte med at moren og jentene gikk fra hoppeslottet og jeg fikk ta med Sebastian opp trappene å seile. Jeg gikk bak sønnen min hele veien opp på toppen og han fikk tryggheten tilbake skritt for skritt. På toppen ventet datteren min, og jeg fikk seile sammen med de. Jeg er imponert over at de som jobbet der grep inn i situasjonen og at samtalen med moren ble så saklig. Det hele endte fantastisk bra og jeg håper virkelig moren (som forøvrig er dobbel så gammel som meg) fikk noe å tenke på før hun legger seg ikveld. Se video under.

 

video:video1435348422

Om du blir mobbet, hold ut! Livet har gode ting i vente for deg, du er ikke alene. Om du leser dette innlegget og føler at du trenger noen å snakke med så kan du sende meg en mail: sanhau6@gmail,com eller kontakte meg på facebook. Jeg snakker gjerne med deg.

Før jeg avslutter innlegget så vil jeg bare takke dere som er inne på bloggen min daglig, selv når jeg ikke skriver noe. Jeg er ikke en person som føler at jeg vil dele ting som hvilken tannkrem jeg bruker eller hvilken mat jeg spiser. Klart jeg kan skrive om det også, men jeg foretrekker skrive om følelser og ting som engasjerer meg. Så derfor blir det litt sjeldnere innlegg, men forhåpentligvis bedre innlegg. 

 

 Del gjerne om du er imot mobbing.

#mobbing #mot #foreldre #barn #hverdag #oppdragelse #mamma #sandrahauge

 

 -Sandra♥


  • lol

    27.06.2015 kl.11:54

    Grin mer jævla retard

    27.06.2015 kl.22:29

    lol: ååw! Du er forbilde mitt, kan jeg få autografen din? ?? p.s takk for at du leser bloggen min.

    27.06.2015 kl.22:43

    Ja det er utrolig hva voksne får seg til gjøre og si, ikke rart det finnes mobbing i verden! Det var kjempebra at personalet grep inn! :) Fin blogg du har :)

    28.06.2015 kl.10:49

    Veldig bra at er åpen! : )

    28.06.2015 kl.17:54

    spisogspar: Tusen takk for det og i lige måde :D

    29.06.2015 kl.12:41

    Kjenner meg veldig igjen. Jeg skal på 10årsjubileum til høsten...Etter mye om og men har jeg takket ja - men om jeg orker å dra, det vet jeg ikke. Men jeg velger å tro att de fleste har blitt voksene de siste 10 årene, og att det kanskje blir godt å se att de ikke lenger er slik som jeg husker dem :)
    elise m

    08.11.2015 kl.21:21

    tusen takk for at du delte historien din! Det rørte meg <3

    11.11.2015 kl.20:15

    elise m: Så bra <3
    Sofie

    22.11.2015 kl.10:58

    Stakkar deg💗

    Skriv en ny kommentar


    hits