Anonym (sandraHaugesittliv)

Anonym





En del av dere blir nok overrasket over dette innlegget. Som skrevet tidligere så har jeg veldig mange ulike sider ved meg selv. Noen kjenner med kanskje som en innadvent person, nikkedukke eller festens midtpunkt. Noen føler jeg tar veldig mye plass og er over gjennomsnittet glad i oppmerksomhet, mens i virkeligheten er historien annerledes.  

Til tross for at jeg har vist meg splitter naken foran hele Norge, er blogger og har vært en god del i media dette året så er jeg faktisk ikke så glad i oppmerksomhet. Ja, jeg liker oppmerksomhet til en viss grad. Men jeg er en person som mye heller vil ha oppmerksomheten til 1 person jeg virkelig er interessert eller glad i enn 100 personer jeg ikke kjenner. Når jeg bytter profilbilde så er det nok for meg at bare 1 person liker det bildet, så lenge det er personen jeg vil skal like bildet. Da bryr jeg meg ikke om de 100 andre. Ikke sånn, det er koselig at folk liker bildet mitt. Men det gir meg ingenting liksom. 

Den oppmerksomheten som jeg virkelig liker, det er oppmerksomhet for ting jeg har oppnådd i livet eller at jeg er en god mor. Hin dagen så fikk jeg et komplement fra en kompis av meg som betyr mer for meg enn all oppmerksomheten jeg har fått til sammen i år. Han sa at han var skikkelig stolt over meg og hva jeg hadde oppnådd. Jeg kjente en glede strømme gjennom hele kroppen. 

Jeg hater når folk har så stort fokus på hvordan jeg ser ut, jeg vil mye heller ha en person som virkelig ser meg og roser meg for ting jeg er god på. 

 


Jeg har alltid vært annerledes, jeg har aldri passet inn noen steder. Jeg har heller villet vært anonym enn å prøve å passe inn. Jeg har prøvd å passe inn steder, jeg har prøvd å late som om jeg liker ting jeg ikke liker. Jeg har prøvd å være en nikkedukke, men funnet ut at det ikke er noe for meg.  I utgangspunktet skulle dette være en anonym blogg, ingen skulle lese den. Jeg har aldri hatt som mål å tjene penger på bloggen eller å bli en topp blogger. 

Vi blir født  alene, vi dør alene. Hvorfor er folk så sykt redd for å være alene? Jeg elsker å være alene og har alltid vært alene. Alltid taklet ting på egenhånd. Jeg er en ganske lett person å ha med å gjøre, jeg kan være med deg noen timer så trenger jeg space. Jeg trenger å være alene med kun min energi og mine tanker. Da er jeg alltid blid og fornøyd. 

Før så tenkte jeg veldig over hva andre folk synes om meg som gikk alene overalt, tenkte at de sikkert tenkte at jeg var svak og en taper. I dag innser jeg at det er en styrke å kunne være alene og merker at folk som konstant må være med meg, fort kan bli et irritasjonsmoment. Jeg synes det er koselig at folk vil være med meg og jeg setter veldig stor pris på det. Men helt ærlig så trives jeg best alene. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal leve alene og være singel hele livet. Og jeg hadde trivdes godt på den måten. Men nå er jeg så utrolig heldig at jeg har fått 2 unger, 2 fantastiske unger som jeg skal tilbringe livet mitt sammen med. Det er deilig å ha et ansvar for at 2 små herlige liv skal ha det godt. Alle opplevelsene vi skal ha sammen, jeg gleder meg! Livet er et eventyr og det er opp til hver enkelt å skape sin egen lykke.

Når du skriver din egen  historie, sørg for at du holder pennen. 

-Sandra♥

 

#personlig #blogg #sandrahauge #mammablogg #anonym


  • 26.10.2015 kl.16:27

    Du er så nydelig! har fulgt bloggen din i en liten stund, og jeg elsker alt det du skriver:) og måten du skriver det på:)

    26.10.2015 kl.21:40

    Emilie Fagerli: tuusen takk! :D veldig kjekt å lese!! :)

    Skriv en ny kommentar


    hits